Gå ut for pokker

Livet talte til meg i dag. Det sa:
Dette er livet som snakker. Dette er ditt liv. Din stakkarslige balansering mellom likegyldighet og kjedsomhet. Ditt trøtte, beklemte, innesperrede liv uten særlig fremtidsutsikter verdt å nevne.
Ditt liv som du aldri tok tak i, men lot seile sin egen sjø. Der spontanitet, refleks og kortsiktig vinning var sjef for handlingene og manglende avgjørelser. Apatisk og syndfylt ble ditt liv fylt med likegyldighetens luft. Nå er du bare svevende mellom to etasjer, der ingen av etasjene representerer noe interessant for deg. Ikke himmel, ikke helvete. Du svever forbi vinduer, der du ser menn med store mager, ta hardtgripende tak i unge pikers tapte håp men enda ikke glemte drømmer. Piker som setter seg på skrevs, på huk og lar alt strømme ut og inn av de skjøre, karmosinrøde kroppene sine. Piker som en gang blir kvinner, blir kvinner når de forstår at det ikke er verdt å være kvinne – kun piker. Du hører sex som en bevrende mastodont som klager gjennom et enormt orgel, hogget ut i granitt. Messende gjennom høytaleranlegg som rustent hviler som sorte kråker på hushjørnene. Du lukter vin, som urin fra store elegante dyr, hvis elskelig vesen gjør avfallsstoffene til kjærlighetens herlige drikk. Du griner på nesa og hører pumpende religiøs sang velte seg ut fra vinduene og bre seg over hustakene og slukke gatelysene. Du ser frakkemennesker og kjolemennesker trippe og valse seg forbi hverandre i en suppe av misforståelse og vanlighet, en vanlighet som gjør deg spysjuk, så du spyr ned på gata. Spyr på de dansende småfolkene, som tror spyet er hån fra oven. De hytter med nevene og ler, mens de øser i seg alkohol og fråtser i mer synd på vei inn i evighetens bordell.
Dette er ditt liv. Du har ingen nødutgang og det brenner på stolen du sitter.
Slå av pcen, reis deg og gå. Gå ut, gå til sjøen, parken eller skogen. Gå ut og spytt livet mitt i ansiktet og smør deg inn med solkrem. Sommerdager er kun til for å elske livet. Gå ut og rop. Det spiller ingen rolle hva du roper, så lenge du har bar overkropp og hyler for full hals. Livet er ikke på vent. Livet fortsetter, men sommeren forsvinner. Gå ut for pokker.

Amøber på to hjul

Det er så herlig med bare veier. Langt mindre å bekymre seg for, dårlig eller mangelfull brøyting er ikke noe som irriterer deg. Ingen dårlige sjåfører som kjører i første på E6 eller spinner seg sakte over en fartsdump. Veien er åpen og fri. Not. Nå har alle fått frem sykkelen sin. Ikke bare de våghalsene som synes sykling på vinteren er en fin ekstremsport, men alle som har en sykkel.

Med alt fra Fjällreven sekk til bedre sykkel enn Hushovd. Dere er noen trafikkamøber som hører hjemme i en dyrepark. Dere har ingenting på veien å gjøre der dere vingler hit og dit, leker bil i det ene øyeblikket før dere svinser opp på fortauet og over fotgjengerfeltet i det neste. Dere er noen ignoranter, dårlige og uforsiktige syklister (det jeg egentlig vil kalle dere: idioiter). Dere er like morsomme å ha på veien som de søte 16 åringene som har fått scooter av mor og far. Så deilig å tenke på konsekvensen av deres vingling og et eventuelt fall i 50 km/t der de kjører rundt med flip flopper og bikini. Kjempesmart.

Nei, kjære gummifaen, lær dere trafikkreglene, bruk hue, og skaff dere støttehjul.
På den annen side, slik dere holder på gjør dere jo dere selv til en utrydningstruet art.

Jeg er ti dårlig syklister fra å dumpe forsiktig borti bakhjulet til den neste som vil sykle gjennom en tofelts rundkjøring med iPoden godt planta i øra.