Twittermaniacs

Kan jeg fortelle om helt usaklig ting den dagen jeg får flere enn 500 følgere, eller kan jeg starte nå med null følgere?
Kan jeg si så mye jeg vil og om hva jeg vil uten at noen misliker det? Kan jeg gjøre noe bra, si noe lurt – for deretter bare snakke om meg selv? Kan jeg blande person og bedrift? Kan jeg viske ut skillet mellom meg selv og egen merkevare/bedrift eller-hva-det-nå-skulle-være-jeg-gjør-for-å-tjene-penger?
Kan jeg få lov til å si så mye jeg bare vil? Om rumpelukten etter trening, senebetennelsen eller fiffig beskrivelser av egen hangover?

(Twittermaniac – person på Twitter som ikke får nok av seg selv, og tror alle andre heller ikke får nok av dem. Som ikke skjønner at navlebeskuing ikke er interessant.)

Litt navlelo hver dag er ikke greit! Hva om alle, absolutt alle skulle tenke slik? Da snakker vi navlelo av uante dimensjoner. Hva med gulvtepper og sofaer i navlelo? Kanskje kåper? Så kunne alle gjennom dyptgående , daglig navlelograving sørget for selvforsyning av varme klær. Og enda bedre, hva med biler? Myke gode, lune biler som ikke er dyre å produsere, som kun spyr ut mer navlelo, slik at vi kan lage enda flere biler! Kondomer, bind, tallerkner. Jeg ser for hele hus strikket av navlelo, og fly! For en myk, deilig verden med kosekos og nuddinud kunne vi ikke laget?
Kjære kvitrere, ta meg med, på do, i senga og i de dypeste hjørnene i ditt hodes skrotloft.
Ta meg med, for jeg har så lyst.